Igjen er Amta på krigsstien mot vår lille sovealkove i en lederartikkel fredag 29.mai. Vi fikk endelig godkjent et soverom nummer to fra 1978 i tilknytning til et soverom fra 1903. Dette fremstiller avisen som at det er skjedd noe dramatisk med ”at hele annekset kan brukes til bolig, som er ment å leie ut.”

I sakspapirene står det uttrykkelig at vi trenger den lille sovealkoven selv til venner og familie med ni barnebarn og at utleie gjelder svært sjelden. At det annonseres betyr ikke at vi tar inn permanente leieboere.

Vi er glade for at siste ord er sagt selv om naboene nettopp har postlagt sine klage nummer 50 – femti –. Dette er en fjollete sak som har versert siden 2002 og som aldri skulle vært noen sak. Slik sier i hvert fall bygningsmyndigheter i samtlige nabokommuner til oss.

Amtas lederartikkel har som hovedpoeng politikernes habilitet. Politikerne får svare for seg selv. Amta problematiserer at det ble gjennomført en befaring. Er det ikke en opplagt fordel å vurdere en byggesak på stedet?

I saksbehandlingen observerte vi et stort tverrpolitisk flertall i godkjennelsen av vår lille sovealkove. Det burde tyde på at det er saklige argumenter som teller og ikke at en politiker kjenner noen.

Alle kan være enige i Amtas konklusjoner om de store etiske krav til politikerne. Dette etiske kravet gjelder også Amta, som ikke burde konkludere med at det automatisk er noe galt når det blir ja til søknader fra folk man kjenner. Er det mer saklig og rettferdig å si nei til alle man kjenner?

I Drøbak er det hyggelig når mange kjenner hverandre, men politikken må gå sin gang allikevel.

Amta har skrevet så mange opplagte feil om vår byggesak gjennom flere år at vi lurer på om det er Amta som er inhabil.

Liv og Torkil Baden